Tar du jobben for alvorlig?

tenksmaatt_ 78_dg_91844.jpg

Det er jo litt rart, at vi i forretningslivet virker betydelig mer stresset enn bonden, i hvert fall om jeg bruker fattern som referanse, selv om han nok jobbet mer enn oss? Hvorfor? Overkompliserer vi? Tar vi ting for alvorlig? Å ta jobben alvorlig er jo bra, men kan det bli for alvorlig? Kanskje trenger vi et mer balansert syn på det hele? Kanskje skal vi tenke «Jeg bryr meg, men ikke for mye». Kanskje vil vi da gjøre det bedre fordi vi er mer avslappet?

Optimisme

Hva handler optimisme egentlig om? Hvordan holdt muttern og fattern seg så optimistiske gjennom alle år? Jeg tror det hele handler om hvordan de forholdt seg til problemer, for problemer var det jo. Og det jeg vil kalle en livslang optimisme hos dem begge, handler slett ikke om å fortrenge ubehageligheter eller om å skape falske forhåpninger. Det synes derimot å handle om å utvikle forventningene om at ting kan gå i god retning. For det føles bedre å tro at noe skal gå bra enn at det skal gå dårlig. Kanskje er dette en måte å skape håp på, og håp er viktig for oss mennesker. Og så var det denne pragmatismen igjen. «Det snør,» husker jeg fattern sa, eller: «I dag er det regn.» Men ha la sjelden til en negativ tolkning, som «altså er det drittvær», eller at «dette kan jo ødelegge avlingen». Faktabasert, vil jeg kalle det, og lite tolkning – i hvert fall i negativ retning. Det er som det er. Dette kommer nok fra naturen. Og når noe gikk galt og det måtte diskuteres, la jeg merke til at han alltid hadde læreperspektivet i tankene, lite dømming. «Hva kan vi lære av dette?» spurte han seg selv.

Jobben som utdanning

Jeg liker å se på jobben som utdanning. Og ikke bare er det utdanning, den er også godt betalt! For hvorfor ikke tenke på det hele som læring? Vi kan alltid lære mer om andre mennesker, om hvordan vi forstår og kommuniserer bedre med andre, vi kan lær mer om fag, om ledelse, og vi kan lære mer om oss selv. Den dagen vi tror vi er ferdig utlærte, da er vi bare ferdige – og ikke utlærte. Og kanskje er det også det en enda sterkere drivkraft i læring? Er ikke dette en grunnleggende mellommenneskelig drivkraft? Peker ikke læring på utvikling og vekst? Å oppleve at man «vokser» må være en drivkraft som ligger i oss og som gir oss en god følelse som menneske.

«Vi får betalt for dette!»

En tidligere kollega, David, fortalte en god historie fra tidlig i egen karriere. Han var ung konsulent og var med en av seniorene på kontoret, ut i et prosjektmøte. Det ble et utfordrende møte, som tok gode to timer. Men problemene ble løst, og kunden var fornøyd. På vei tilbake til kontoret var det kollegaen som kjørte bilen mens David var passasjer. Et sted der utsikten var ekstra fin, svingte kollegaen bilen inn til siden, stoppet motoren, kjørte setet så langt tilbake han kunne, slik at han fikk lagt beina opp på dashbordet. Så strakk han kroppen med et fornøyd «ahhhh». Etter å ha nytt tilværelsen et lite minutt, så han over på David. «Husk på det, David,» sa han, «vi får betalt for dette».

En dag er jobben borte

Det eneste sikre med en jobb er at den en dag ikke er der lenger. Har du tenkt på akkurat det? Bedriften vi jobber i, kan bli solgt, den rollen jeg har hatt, kan jo forsvinne eller kanskje jeg slutter fordi jeg har lyst til å gjøre noe annet. Eller kanskje jobber jeg i den samme jobben til jeg går av med pensjon, hvem vet, men da skilles jo også vi og jobben. Og det kan hende vi regelrett blir sparket ut. Dersom vi hele tiden er bevisst på at vi en dag skal skilles fra jobben vår, vil det være mindre emosjonelt den dagen det skjer. Da blir det lettere å gå rolig ut uten bitterhet og dårlige følelser.